Tilbake til hovedsiden

Det er mange som har skildret slaget ved Alvøen i 1808. En av dem er Jonas Dahl. I romanen Cargadør Sahl lar han Jan Sahl fortelle historien slik han kanskje har hørt den av øyenvitner som levde i Alvøen da han kom dit mange år etterpå. Etterordet i Cargadør Sahl forteller om personene og stedene i utdraget nedenfor:

Kapittel XXIII i Cargadør Sahl:

 På Utvær bodde det i gamle dager en los som het Josef i Beite. Ja, han bor der ennå, og hva mer er, Willemann, han er med skøyten på Hop nå, så du skal få se den lange, svarte mannen som ser ut som en skarv fra havskjærene.
 Han er ikke redd uværet, han. Men enda bedre er det at han har hjertet på rette sted og torde ta en tørn for fedrelandet da det var i fare.
 En tåket maimorgen i 1808 da Josef rodde ut med hummerteinene, skimtet han et skip rett i vest og rodde mot det alt det armene holdt. Lospengene kom vel med i krigsårenes dyrtid, og så hendte det jo at skipperen gav litt mel i halsduken eller litt rug i et tilknyttet trøyeerme. Og skulle det nå være en av ostindiafarerne, ja da vanket der litt av hvert som kunne fryde en fattig stakkar.
 Man da Josef neste gang så fremover, lå skipet bakket og viste seg å være en engelsk fregatt.
 En båt med åtte mann ved årene satte just imot ham, og Josef satte opp en hes, skuffet skarvelatter.
 Han rodde et par harmetak mot land, men så gav han seg og hamlet lunt imot fienden.
 Det var ikke første gangen han var sammen med de engelske manuarene, for han hadde tjent under Napoleon. Napoleon hadde befalt Fredrik den sjette å sende sjømenn til flåten hans i Vlissingen. Og Josef fikk ordren i Marseille og måtte der forlate skipet sitt og vandre til fots gjennom Frankrike sammen med en hel flokk danske og norske sjøgutter. Men i Vlissingen stengte engelskmennene dem inne.
 Siden var han i "Sanketeinen" i Nieuwediep. Det var en gammel manuar som de "sanket" all slags hjelpetropper i, og derfra hadde han deltatt i mang en kjekk dyst, så han kjente saktens engelskmennene han, ja.
 Nå, de tok ham altså om bord og fikk vite at han var los, og beordret ham til å lose dem opp igjennom Bergensleden.
 At de skulle kapre de norske skipene som lurte seg innenfor skjærgården på vei til Bergen, det behøvde ingen å fortelle ham. Men at de endog ville inn på Bergens havn og ta den store, armerte hollandske ostindiafareren, nei det falt ham da ikke inn.
 Gikk det godt, sa skipssjefen, så skulle han få både engelsk gull og korn, til gjengjeld for at båten hans ble sluppet på rek.
 Josef svarte ja, men hans norske hjerte sang et dansende nei!
 Og skipssjefen lo henrykt til offiserene over at den norske losen kom dem i møte så langt til havs, mens de først hadde håpet å knipe en neste dag, oppe ved Marsteinen.
 Vestavinden begynte å brise, og seil ble satt. Men Josef spurte tjenestevillig om han ikke først skulle ro i land og hente fersk melk til offiserene.
 Den unge sjefen knep igjen det ene øyet og hyttet med hånden, men han hadde god lyst på melken også, og så gikk det en kadett og åtte mann med Josef i sjaluppen.
 Og Josef gikk både rett og riktig med dem til Beite, hvor han gav konen beskjed både om båten som lå på rek og om hvor han selv ville gjøre av seg.
 Så fikk de en melkebøtte med seg og var i perlehumør. De stakk vassblom i huene, hoppet som løsslupne foler og drev gjøn med Josef. For han tenkte jo slett ikke på å flykte fra dem.
 Men da Josef kom mot den siste skrenten før hulen, ble han endelig smittet av kåtheten og begynte å danse på de lange bena sine, og engelskmennene lo av full hals mens han liksom tilfeldig hoppet foran nedover skrenten. Da de kom etter, rett ovenfor, så de bare strømpelestene som forsvant i fjellet.
 De jumpet etter og bante etter ham inn gjennom huleåpningen, men den var så trang at bare én mann kunne komme krypende inn.
 Josef satt alt inne i en liten sidegang, med tollekniven i hånden og hveste som en katt: "Kom no, så skal eg losa deg, din - -"
 Kadetten la seg på magen og skjøt inn i hulen etter ham, på kryss og på tvers. Men det ventet han, og derfor hadde han øyeblikkelig krøpet inn i sidehullet.
 Han tiet som muren, mens kulene slo i fjellet foran ham. Tiet selv da en kule rammet hånden som han støttet for langt fremme på veggen, og snart ble det taust utenfor også.
 Ammunisjonen var oppbrukt og de signaliserte etter dem ombord, for vestavinden frisknet så gunstig.
 Så trampet de i harme gjennom åkerflekken hans, stakk ild på nøstet hans, rev med seg de fire sauene hans og fór ombord og nordetter.
 Men den hulen heter den dag i dag Josefshåla.
 To dager senere var fregatten med Marsteins-los helt her oppe i leden. De hadde narret ham ut ved å vise hollandsk flagg. Trekanonene på min fars festning i Strømmen vendte alle munningene sine mot dem og skremte like godt som de virkelige kanonene som din bestefar har forært Bergen by.
 Skipssjefen stod der med kikkerten og visste ikke sin arme råd.
 Da gikk det skjelvende krypet av en los, som din far kaller ham, hen til sjefen og fikk endelig forklart ham at det bare var trekanoner.
 Sjefen ville først ikke tro på ham og truet. Men losen holdt på sitt.
 "Well," sa sjefen og la oppover, "igjennom må vi, før strømmen snur." Men til losen sa han:
 "Så lenge kanonene der oppe tier, så tier også jeg. Men ved første skudd der oppe fra, så taler jeg og du tier under råen. Forstår du?"
 De førte fremdeles hollandsk flagg for å narre, og straks din bestefar hørte det, sendte han en båt nedover under hollandsk flagg for å tilby sin tjeneste.
 Men den kom ikke igjen. Alle ble nemlig tatt og puttet under dekk.
 Halvt utålmodig og halvt engstelig sendte han nok en båt ut og satte den amerikanske maskinmesteren ved roret, for han var en slu og forfaren mann. Men de ble snappet, de også. Maskinmesteren fikk gå fri på dekk for frendskapets skyld, de andre måtte under.
 Men strømmen var blitt sørbær, og de måtte ankre like under kanonene, som du kan vite at de lo av.
 Da fikk min far se maskinmesteren drive så sørgmodig på dekket med hendene i lommen og forstod hele maskepiet. Og straks sendte han naturligvis bud til alt det kystvernet som fantes nedover.
 Samtidig luktet din bestefar lunten og sendte bud nordetter.
 Så da engelskmennene ville gjør kontravisitt på Kloster, fremdeles under hollandsk flagg, men med to store sjalupper fulle av musketerer, var kystvernet alt på post. De stod oppstilt i en vakker rekke langs hele alléen fra verandaen til fabrikken.
 Og i det samme den første sjaluppen stakk nesen om nesset ved krambodnøstet, slo din bestefar selv trommen så det ramlet av fjellveggen, og månedsløytnanten skrek og kommanderte så det blikret av blank messing langs hele fjæren.
 Engelskmannen ble så perpleks at han dreide rundt på flekken.
 Men den tyske gartneren var blitt så arrig at han fløy etter dem helt ut på nesset og ropte med knyttet neve:
 "Na! kommen s'mal zurück!"
 Det kunne de altfor snart gjøre, for vi var ikke ferdig med naboskapet ennå."
 "Var du med, Sahl?" spurte Willemann interessert.
 "Nei, uheldigvis verken din far eller jeg. Vi var i byen på Lancaster-skolen. Det var bare de gamle som alt var flyttet ut.
 Imidlertid falt tåken mer og mer og lå tett både natten og neste dag. Engelskmennene sendte sine bemannete sjalupper til byen for å røve den armerte, hollandske ostindiafareren som de hadde et ondt øye til. Og samtidig var byen blitt varslet og sendte kanonbåtene sine ut til Strømmen for å ta fregatten.
 I tåken rodde de om hverandre, så da båtene våre kom ut hit, var den engelske fregatten i en vanskelig knipe, for det var få folk igjen ombord. Men det visste jo ikke vi.
 Kulene pep både mot Strømmen og Kloster. Du har vel sett dem som står igjen i murene. Men de fleste falt i sjøen eller fjæren. Den slags var det vi rullet med i storesalen i går.
 Din bestemor ble satt i en vogn og sendt helt inn til Pollen, og hun fortalte hvordan kulene slo i fjellet rundt henne mens hun kjørte.
 Alt arvesølvet og gulltøyet ble puttet i to store sekker og båret opp til Grønnebakken hvor Brynjil og Ved-Ole grov det ned mellom to store steiner. Det var det Gjest Baardsen siden forsynte seg så dyktig av.
 Nå. Men siden det var så få folk igjen på fregatten, måtte sjefen selv være med og ta sikte på kanonene, og mens han stod slik, kom en av våre kuler og drepte ham.
 Det var et hardt slag for engelskmennene, og da så også båtene deres kom igjen med uforrettet sak, var de glad om de kunne slippe helskinnet ut Nordløpet. Det gjorde de og såvidt da. Men de skulle aldri ha klart det. Feilen var, sier din far, at det var en bjelke for mye i en av kanonbåtene våre."
 "Hva for noe?" spurte Willemann.
 "Du forstår ikke det, gutten min. Det var en anfører som ikke var heltemodig nok. Stakkar, vi vil ingen dømme. Jeg hadde nok ikke vært et hår bedre."
 "Jo, det hadde du, Sahl!" ropte gutten ivrig og hev saltholken høyere oppunder armen.
 "Men vet du hva vi siden fikk høre om sjefen, stakkar?"
 "Sier du stakkar om ham?"
 "Ja, vi er jo alle mennesker og vi har alle våre kjære som vi gjerne vil leve med, ikke sant, Willemann?" Og nå må du vite at noen år etter at freden var sluttet, fikk Konow en engelsk husjomfru som var fra Sheernes, den samme lille byen hvor sjefen hørte hjemme. Og du skulle høre hennes beskrivelse av sorgen i hele den lille byen da liket hans kom hjem. De hadde lagt det i et fat sprit om bord for at det skulle holde seg. Tenk en ung, vakker nygift offiser som var elsket av alle både i hjem og by."
 "Ja, men hva ville han her - -"
 "Ja, hva kunne han vel for at han ble sendt hit," sa Sahl og tenkte litt. "Gudskjelov og takk for hvor godt vi har det nå, Willemann. Alt er godt," sa Sahl og flyttet høytidelig bibelen hen under den andre armen.
 "Man skal elske selv sine fiender, men det er lettest når man ikke har noen fiender."
 
 

Tilbake til hovedsiden