Slaget ved Alvøen 1808
"Tartar" og de fem kanonbåtene ved innseilingen
til Alvøen. Lyderhorn i bakgrunnen til høyre.
Bildet henger i Alvøen Hovedbygning.
Tilbake til hovedsiden
Det er mange som har skildret slaget ved Alvøen i 1808. En
av dem er Jonas Dahl. I romanen Cargadør
Sahl lar han Jan Sahl fortelle historien slik han kanskje har hørt
den av øyenvitner som levde i Alvøen da han kom dit mange
år etterpå. Etterordet i Cargadør
Sahl forteller om personene og stedene i utdraget nedenfor:
Kapittel XXIII i Cargadør Sahl:
På Utvær bodde det i gamle dager en los som het Josef
i Beite. Ja, han bor der ennå, og hva mer er, Willemann, han er med
skøyten på Hop nå, så du skal få se den
lange, svarte mannen som ser ut som en skarv fra havskjærene.
Han er ikke redd uværet, han. Men enda bedre er det at
han har hjertet på rette sted og torde ta en tørn for fedrelandet
da det var i fare.
En tåket maimorgen i 1808 da Josef rodde ut med hummerteinene,
skimtet han et skip rett i vest og rodde mot det alt det armene holdt.
Lospengene kom vel med i krigsårenes dyrtid, og så hendte det
jo at skipperen gav litt mel i halsduken eller litt rug i et tilknyttet
trøyeerme. Og skulle det nå være en av ostindiafarerne,
ja da vanket der litt av hvert som kunne fryde en fattig stakkar.
Man da Josef neste gang så fremover, lå skipet bakket
og viste seg å være en engelsk fregatt.
En båt med åtte mann ved årene satte just imot
ham, og Josef satte opp en hes, skuffet skarvelatter.
Han rodde et par harmetak mot land, men så gav han seg
og hamlet lunt imot fienden.
Det var ikke første gangen han var sammen med de engelske
manuarene, for han hadde tjent under Napoleon. Napoleon hadde befalt Fredrik
den sjette å sende sjømenn til flåten hans i Vlissingen.
Og Josef fikk ordren i Marseille og måtte der forlate skipet sitt
og vandre til fots gjennom Frankrike sammen med en hel flokk danske og
norske sjøgutter. Men i Vlissingen stengte engelskmennene dem inne.
Siden var han i "Sanketeinen" i Nieuwediep. Det var en gammel
manuar som de "sanket" all slags hjelpetropper i, og derfra hadde han deltatt
i mang en kjekk dyst, så han kjente saktens engelskmennene han, ja.
Nå, de tok ham altså om bord og fikk vite at han
var los, og beordret ham til å lose dem opp igjennom Bergensleden.
At de skulle kapre de norske skipene som lurte seg innenfor skjærgården
på vei til Bergen, det behøvde ingen å fortelle ham.
Men at de endog ville inn på Bergens havn og ta den store, armerte
hollandske ostindiafareren, nei det falt ham da ikke inn.
Gikk det godt, sa skipssjefen, så skulle han få både
engelsk gull og korn, til gjengjeld for at båten hans ble sluppet
på rek.
Josef svarte ja, men hans norske hjerte sang et dansende nei!
Og skipssjefen lo henrykt til offiserene over at den norske losen
kom dem i møte så langt til havs, mens de først hadde
håpet å knipe en neste dag, oppe ved Marsteinen.
Vestavinden begynte å brise, og seil ble satt. Men Josef
spurte tjenestevillig om han ikke først skulle ro i land og hente
fersk melk til offiserene.
Den unge sjefen knep igjen det ene øyet og hyttet med
hånden, men han hadde god lyst på melken også, og så
gikk det en kadett og åtte mann med Josef i sjaluppen.
Og Josef gikk både rett og riktig med dem til Beite, hvor
han gav konen beskjed både om båten som lå på rek
og om hvor han selv ville gjøre av seg.
Så fikk de en melkebøtte med seg og var i perlehumør.
De stakk vassblom i huene, hoppet som løsslupne foler og drev gjøn
med Josef. For han tenkte jo slett ikke på å flykte fra dem.
Men da Josef kom mot den siste skrenten før hulen, ble
han endelig smittet av kåtheten og begynte å danse på
de lange bena sine, og engelskmennene lo av full hals mens han liksom tilfeldig
hoppet foran nedover skrenten. Da de kom etter, rett ovenfor, så
de bare strømpelestene som forsvant i fjellet.
De jumpet etter og bante etter ham inn gjennom huleåpningen,
men den var så trang at bare én mann kunne komme krypende
inn.
Josef satt alt inne i en liten sidegang, med tollekniven i hånden
og hveste som en katt: "Kom no, så skal eg losa deg, din - -"
Kadetten la seg på magen og skjøt inn i hulen etter
ham, på kryss og på tvers. Men det ventet han, og derfor hadde
han øyeblikkelig krøpet inn i sidehullet.
Han tiet som muren, mens kulene slo i fjellet foran ham. Tiet
selv da en kule rammet hånden som han støttet for langt fremme
på veggen, og snart ble det taust utenfor også.
Ammunisjonen var oppbrukt og de signaliserte etter dem ombord,
for vestavinden frisknet så gunstig.
Så trampet de i harme gjennom åkerflekken hans, stakk
ild på nøstet hans, rev med seg de fire sauene hans og fór
ombord og nordetter.
Men den hulen heter den dag i dag Josefshåla.
To dager senere var fregatten med Marsteins-los helt her oppe
i leden. De hadde narret ham ut ved å vise hollandsk flagg. Trekanonene
på min fars festning i Strømmen vendte alle munningene sine
mot dem og skremte like godt som de virkelige kanonene som din bestefar
har forært Bergen by.
Skipssjefen stod der med kikkerten og visste ikke sin arme råd.
Da gikk det skjelvende krypet av en los, som din far kaller ham,
hen til sjefen og fikk endelig forklart ham at det bare var trekanoner.
Sjefen ville først ikke tro på ham og truet. Men
losen holdt på sitt.
"Well," sa sjefen og la oppover, "igjennom må vi, før
strømmen snur." Men til losen sa han:
"Så lenge kanonene der oppe tier, så tier også
jeg. Men ved første skudd der oppe fra, så taler jeg og du
tier under råen. Forstår du?"
De førte fremdeles hollandsk flagg for å narre,
og straks din bestefar hørte det, sendte han en båt nedover
under hollandsk flagg for å tilby sin tjeneste.
Men den kom ikke igjen. Alle ble nemlig tatt og puttet under
dekk.
Halvt utålmodig og halvt engstelig sendte han nok en båt
ut og satte den amerikanske maskinmesteren ved roret, for han var en slu
og forfaren mann. Men de ble snappet, de også. Maskinmesteren fikk
gå fri på dekk for frendskapets skyld, de andre måtte
under.
Men strømmen var blitt sørbær, og de måtte
ankre like under kanonene, som du kan vite at de lo av.
Da fikk min far se maskinmesteren drive så sørgmodig
på dekket med hendene i lommen og forstod hele maskepiet. Og straks
sendte han naturligvis bud til alt det kystvernet som fantes nedover.
Samtidig luktet din bestefar lunten og sendte bud nordetter.
Så da engelskmennene ville gjør kontravisitt på
Kloster, fremdeles under hollandsk flagg, men med to store sjalupper fulle
av musketerer, var kystvernet alt på post. De stod oppstilt i en
vakker rekke langs hele alléen fra verandaen til fabrikken.
Og i det samme den første sjaluppen stakk nesen om nesset
ved krambodnøstet, slo din bestefar selv trommen så det ramlet
av fjellveggen, og månedsløytnanten skrek og kommanderte så
det blikret av blank messing langs hele fjæren.
Engelskmannen ble så perpleks at han dreide rundt på
flekken.
Men den tyske gartneren var blitt så arrig at han fløy
etter dem helt ut på nesset og ropte med knyttet neve:
"Na! kommen s'mal zurück!"
Det kunne de altfor snart gjøre, for vi var ikke ferdig
med naboskapet ennå."
"Var du med, Sahl?" spurte Willemann interessert.
"Nei, uheldigvis verken din far eller jeg. Vi var i byen på
Lancaster-skolen. Det var bare de gamle som alt var flyttet ut.
Imidlertid falt tåken mer og mer og lå tett både
natten og neste dag. Engelskmennene sendte sine bemannete sjalupper til
byen for å røve den armerte, hollandske ostindiafareren som
de hadde et ondt øye til. Og samtidig var byen blitt varslet og
sendte kanonbåtene sine ut til Strømmen for å ta fregatten.
I tåken rodde de om hverandre, så da båtene
våre kom ut hit, var den engelske fregatten i en vanskelig knipe,
for det var få folk igjen ombord. Men det visste jo ikke vi.
Kulene pep både mot Strømmen og Kloster. Du har
vel sett dem som står igjen i murene. Men de fleste falt i sjøen
eller fjæren. Den slags var det vi rullet med i storesalen i går.
Din bestemor ble satt i en vogn og sendt helt inn til Pollen,
og hun fortalte hvordan kulene slo i fjellet rundt henne mens hun kjørte.
Alt arvesølvet og gulltøyet ble puttet i to store
sekker og båret opp til Grønnebakken hvor Brynjil og Ved-Ole
grov det ned mellom to store steiner. Det var det Gjest Baardsen siden
forsynte seg så dyktig av.
Nå. Men siden det var så få folk igjen på
fregatten, måtte sjefen selv være med og ta sikte på
kanonene, og mens han stod slik, kom en av våre kuler og drepte ham.
Det var et hardt slag for engelskmennene, og da så også
båtene deres kom igjen med uforrettet sak, var de glad om de kunne
slippe helskinnet ut Nordløpet. Det gjorde de og såvidt da.
Men de skulle aldri ha klart det. Feilen var, sier din far, at det var
en bjelke for mye i en av kanonbåtene våre."
"Hva for noe?" spurte Willemann.
"Du forstår ikke det, gutten min. Det var en anfører
som ikke var heltemodig nok. Stakkar, vi vil ingen dømme. Jeg hadde
nok ikke vært et hår bedre."
"Jo, det hadde du, Sahl!" ropte gutten ivrig og hev saltholken
høyere oppunder armen.
"Men vet du hva vi siden fikk høre om sjefen, stakkar?"
"Sier du stakkar om ham?"
"Ja, vi er jo alle mennesker og vi har alle våre kjære
som vi gjerne vil leve med, ikke sant, Willemann?" Og nå må
du vite at noen år etter at freden var sluttet, fikk Konow en engelsk
husjomfru som var fra Sheernes, den samme lille byen hvor sjefen hørte
hjemme. Og du skulle høre hennes beskrivelse av sorgen i hele den
lille byen da liket hans kom hjem. De hadde lagt det i et fat sprit om
bord for at det skulle holde seg. Tenk en ung, vakker nygift offiser som
var elsket av alle både i hjem og by."
"Ja, men hva ville han her - -"
"Ja, hva kunne han vel for at han ble sendt hit," sa Sahl og
tenkte litt. "Gudskjelov og takk for hvor godt vi har det nå, Willemann.
Alt er godt," sa Sahl og flyttet høytidelig bibelen hen under den
andre armen.
"Man skal elske selv sine fiender, men det er lettest når
man ikke har noen fiender."
De fem kanonbåtene i forgrunnen og "Tartar" i bakgrunnen.
Til venstre ligger Mindestrømmen.
Bildet henger i Alvøen Hovedbygning.
Tilbake til hovedsiden
|